Etter en elendig vårsessong i 2006, med 12 poeng på 11 kamper, var KBK helt i gjørma og nesten nedrykksklart. Men så fikk laget fire seire på rad og man kunne egentlig bare fortsette å vinne. Stig Råket var hentet hjem, likeså ble Tor Erik Torske klar for KBK. Bonus for mål og målgivende, samt sponsing av supporterturer ga voldsom kraft. Men lufta falt ut av ballongen og sesongen endte bare med en hederlig plass midt på tabellen. Det høres rart ut at laget burde vunnet allerede den gangen, men mannskapet var godt nok. Det var noe i hodene som gjorde sitt til at laget ikke tålte å fortsette å vinne.

I 2007 ble Geir Midtsian hentet og laget opplevde en revolusjon. Nye klassespillere kom inn og Midtsian trodde på opprykk. Da høsten kom og laget skulle vise seg som ett vinnerlag, presterte to av lagets viktigste spillere å prioritere jobb fremfor fotball. De var med og spille kamper, men trente ikke. Dermed røk muligheten, nesten på målstreken. En unik mulighet for å rykke opp ble skuslet bort.

I 2008 hadde laget nærmest rykket opp før serien startet. Etter å ha hentet enda flere spillere og å ha slått Molde i forkant av seriestart, var det raka vegen. De første kampene ble også vunnet. Dermed ventet man bare på at tiden skulle gå. Tiden gikk, men tapene kom en etter en. En lærepenge både sportslig og muligens økonomisk…

I 2009 snakket ingen om opprykk før sesongen. Klok av skade. Skal laget vinne i år, i fjerde matchball på rad på likemange år, så trenger bare laget spille som de har gjort i de første hjemmekampene. En sinnsyk innstilling og vinnervilje har preget laget på hjemmebane. Serien er sannsynligvis den svakeste på lenge og muligheten skulle dermed være større enn de foregående år. Det er engasjementet utenfor banen som påvirker spillerne på banen. Derfor spiller Uglan, Kråkan, måsan eller hva det nå er, en avgjørende faktor. Hvis klubbledelsen samler supporterne og verdsetter dem, blir det opprykk.

Lykke til!!

(diskuter gjerne denne dødballen i forumet)